onsdag 24. april 2013

Ustrukturerte skriblerier fra en husmor



Årets første løvetannbukket til mamma
Som voksen kvinne uten arbeidserfaring å skryte av og uten et mål å sikte mot når det gjelder ønsker for fremtiden og hjemmeværende er jeg kjerringa mot strømmen.

Innlegget er ikke ment som kritikk til noen, men kanskje kjenner noen seg igjen i det jeg skriver?
Det satt langt inne å trykke på publiser-knappen, men nå er det gjort...

Å være hjemmeværende mamma og husmor er både et bevisst valg og et resultat av at ting ble som de ble.

Etter endt videregående utdanning valgte min mann og jeg og flytte til en ny by. Jeg startet med å søke jobber, fikk tilslag på et par, men takket nei da jeg fant ut at jeg ventet vårt første barn.

Når lille poden var 8 mnd ble jeg gravid på ny og hadde ikke rukket å tenke noe mer på jobb og innen eldste var 3 år var tredje barn kommet til.

Aase Marie er nyfødt
Som trebarnsmor gikk dagene i ett, i tillegg til oppussing, vedlikehold og bygging, småbarnsmamma rollen og alle daglige gjøremål var tanken på å komme ut i jobb ikke tilstede.
Dessuten måtte jeg hatt en solid inntekt om jeg skulle kunne betale 3 barnehage-/SFO-plasser.
Hos oss er det jeg som har det daglige ansvaret for hus og hjem, for unger (fra morgen til kveld), lekser, mat, fritidsaktiviteter og kontroll på økonomien.
Jeg er en «handy» dame, som både snekrer, maler og gjør andre praktiske ting.

Som hjemmeværende har jeg kost meg med ungene og følger opp så godt jeg kan.
Ettersom de ikke var i barnehage, var det viktig for meg at de skulle lære mest mulig før de begynte på skolen. Jeg var redd for at de skulle bli hengende etter, men det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Alle tre er kunnskapsrike og flinke skoleelever som henger bra, og meget bra med på skolen.

Margeritter, bilde fra arkivet
Nå som alle tre ungene er på skolen har jeg igjen begynt så smått å tenke på jobb. Det er ikke så mye for min egen del, annet enn at jeg kunne tenke meg å bidra litt økonomisk og få lønn for at arbeid.

Men hovedgrunnen til at jeg tenker på å arbeide, er at samfunnet rundt meg krever det.
Den jobben og innsatsen jeg gjør og har gjort er ikke bra nok.
Jeg bidrar ikke i stor grad til fellesskapet, selv om jeg betaler litt skatt hvert år.
Mange tror jeg går rundt å later meg hele dagen, sitter foran TV'n og halv-sover til ungene kommer hjem fra skolen.

At jeg sitter forran TV'n og halvsover kan jeg avkrefte.
Min dag starter 6:30 og etter jeg har fulgt ungene til skolen ordner jeg opp med daglige gjøremål som kreves i et hus.
Vår, sommer og høst inneholder i tillegg vedlikehold av huset, oppussing, gressklipping og alt som hører med til det å eie et hus.
Johannes i farta med hjemmesydd bukse

Når ungene kommer fra skolen 13:30 ordner vi oss litt mat, før vi starter på leksene. Vi leser lekser sammen, regner sammen, pugger på gloser og snakker om løst og fast de har vært med på i løpet av dagen.

Så er det fritidsaktiviteter, en unge hit den ene dagen, en annen dit den andre.
Middagslaging og mer aktiviteter enkelte dager også etter middag.
Kveldsmat og kveldsstell, felles, koselig lese- og sangstund før ungene legger seg i hver sin seng og jeg rekker akkurat 21-nyhetene på TV2 før jeg finner min egen seng.

Jeg klager ikke, men jeg synes ikke jeg er lat!
Jeg liker ikke holdninger som sier noe sånt som
«Ja, men vi klarer da både full jobb, i tillegg til alt det andre og vi går da ikke bare hjemme hele dagen.»

Noen ganger tar jeg meg tid til å sy litt på symaskinene mine.
Resultatet har blitt klær til ungene og noen produkter har jeg solgt via nettet.
Enkelte sier at «Ja, jeg hadde også sydd og strikket om jeg bare gikk hjemme hele dagen, noe må man jo finne på»

Nybakte surdeigsbrød
Fortiden er jeg ganske opptatt av mat, hva maten vi spiser inneholder og hvordan vi kan tilberede maten best mulig for kroppene våre.
Mens vaskemaskinen jobber setter jeg meg ned og leser litt rundt om kring på nettet.

Det jeg kommer over og lærer, setter jeg ut i livet og de siste månedene har surdeigsstarteren boblet på kjøkkenbenken og kraften har kokt på komfyren.
Jeg deler villig vekk med de erfaringene jeg gjør meg både her på bloggen og med familien.

«Ja, Marianne kan bake langtidshevet surdeigsbrød og koke kraft, hun som bare går hjemme!»
(men ingen trenger å stå og se på at den hever eller koker...)

Eugen, storebror 
Kanskje er jeg både rar, dum og gammeldags som har valgt som jeg har valgt, men det kan vel være plass til oss alle?
For noen passer det best å være i full jobb, noen det for å få økonomien til å strekke til. Andre ønsker å være hjemme med ungene lengst mulig.
Jeg synes ikke samfunnet skal sette noen av oss i bås fordi vi gjør sånn eller slik.

At ting blir som de blir, handler ikke alltid om bevisste valg.
Det handler kanskje om oppvekst, hendelser og opplevelser opp igjennom årene, tilfeldigheter og all erfaring vi gjør oss gjennom livet.

Tiden går så fort og jeg har ikke rukket å tenke på at jeg allerede har fylt 30. Jeg burde vite hva jeg skal gjøre i årene som kommer, hva har jeg lyst til, hva passer jeg til?


De evige spørsmålene «hva vil jeg jobbe med» og «hvilke mål har jeg»?
Det er store og viktige spørsmål jeg aldri har kunnet svare på, ikke nå og ikke for 15 år siden.
Hadde jeg kunnet svare, hadde jeg hatt en retning å peile meg inn på, jeg hadde kunnet gripe enden av den røde tråden og startet oppnøstingen.

I alle disse årene fra jeg gikk på ungdomsskolen og til i dag har jeg kanskje ikke vært trygg nok på meg selv, har ikke kunnet stole på at jeg gjør en bra nok innsats og at jeg er kunnskapsrik nok. Legg til en litt dårlig taper så har du meg i et nøtteskall...

Hva tiden vil bringe kan ingen vite, men det skal være plass til oss alle!

Mor og barn, en sammensveiset gjeng med mye gøy!

Applaus til deg som holdt ut helt til bunnen!

Ha en herlig dag!